Akevittsamleren

Hvor mange samler på akevitt i Norge? Flere enn du tror. Vi besøkte én av dem – og la oss starte med det helt grunnleggende; hva er en samler? Hva vil det si å samle? Tja, mangt et offentlig museum har sin opprinnelse i en privat samlers lidenskap. Tannlegen Anders Sandvig på Lillehammer, for eksempel, ble han som la grunnlaget for folkemuseet Maihaugen på Lillehammer. Artikkelen ble opprinnelig skrevet i 2020, og denne utgaven er blant annet oppdatert med tall fra 2026.

Tekst: Sjur Harby

Eller, for å være litt mer oppdatert, Nicolai Tangen, Oljefondets sjef. Han har gitt Sørlandets kunstmuseum disposisjonsrett over kunstsamlingen som omfatter ikke ubetydelige 1500 verk. Etter hvert flytter den inn i arkitekt Sverre Aaslands prisbelønte og ombygde kornsilo i Kristiansand. Men skal du se et virkelig samlerhjem, bør du reise til Hallwylska-museet på Östermalm i Stockholm. Wilhelmina von Hallwyl tok vare på alt som kunne tenkes å ha fremtidens interesse. Og da mente hun alt.

Det er slike betraktninger Lars Ole Ørjasæter og jeg gjør oss når vi reiser ut av byen denne formiddagen i oktober. Mens regntunge skyer henger over Manglerud, øst i Oslo, revner himmelen og slipper solen til lenger sør.

Akevitt
Akevittsamlerne finner du på Facebook. Temagruppen heter kort og godt «Akevittsamlere». I skrivende stund teller de 1959 (i 2026) medlemmer. Skroller du deg gjennom innleggene, handler det mye om folkeopplysning, om lansering av nyheter, akevittopplevelser, funn, smaksopplevelser, om spørsmål og svar. Og kanskje stemmer det godt med virkeligheten. De fleste som samler akevitt, gjør det på et moderat nivå. Det begrenser seg selv. Flasker tar plass. Flasker kan knuses. Englene forsyner seg jevnt og trutt av innholdet, uansett hvor godt flaskene er korket. Dessuten, når et slipp på Vinmonopolet kan inneholde mellom 20 og 40 nyheter, får samlingen også en økonomisk dimensjon. En ekte samler åpner ikke flaskene sine, i alle fall ikke de som inngår i samlingen. Komplette samlinger skal være i perfekt stand, i mint condition, som det gjerne heter på utenlandsk.

På følgende vilkår
Men altså, la oss komme til saken: Denne reportasjen, opprinnelig fra 2020, kom i stand på følgende vilkår: Vi fikk ikke lov å opplyse hvem som er samleren, eller hvor i landet samlingen befinner seg. «Vi» er som nevnt Lars Ole Ørjasæter, selv en akevittsamler om enn ikke i den målestokken vi snakker om her, og jeg selv. Lars Ole er den som har tatt bildene i denne reportasjen. Hemmelig, hemmelig… (men til slutt i denne versjonen av artikkelen, kan vi røpe litt mer…).

– Her? Det må være her et sted, sier Lars Ole. Vi kjører på smale veier med mange svinger.

– Jo, sier jeg, og ser etter riktig husnummer.

– Det må være her. Jeg dobbeltsjekker med adresselappen enda en gang.

– Jo, sier jeg, – her er det.

Fra bilen ser vi at inngangsdøren står åpen, men noe ansikt dukker ikke opp. Hvem skulle tro at én av landets, og dermed verdens største samlinger av akevitt, gjemmer seg bak disse veggene? Men ikke før er vi innenfor døren, så blir vi vist inn i et værelse med hyller fra gulv til tak.

BBB-reoler
Husker du hyllesystemet du kunne kjøpe hos bokhandleren, som tålte vekten av endeløs kunnskap og gode leseropplevelser og som kunne bygges ut i det uendelige? Tegnet av interiørarkitekten Edvin Helseth på oppdrag av forlegger Henrik Groth i 1953 og produsert av Eidsvoll Rivefabrikk. BBB står for Bokhandlerens Billige Bokhylle. På hyllene står det flasker på rekke og rad. Blanke dråper og gylne dråper.

– Norske akevitter der, sier samleren og peker, deretter følger Sverige, Danmark og Tyskland, så Australia Canada, England, Finland. Et nasjonenes forbund. Ikke bare akevitter, men også whisky. Ikke minst whisky. Og utenfor, i gangen, tegneserier. Hyllemeter av det også. Noen vil også kalle kaktusene i stua for en samling, men samleren rister benektende på hodet. Planter renser luften og er til å snakke med. Men helt uten akevitthistorisk forankring er heller ikke de. På Sælid gård ved Hamar (Sælid Spritfabrik) ble rondellen foran hovedinngangen beplantet med kaktus i sommerhalvåret og den gang regnet som én av områdets store severdigheter. Men det er historie.

De tørre tall
La oss ta de tørre tallene med en gang. Den 27. oktober 2020 inneholdt denne samlingen 1 253 norske akevitter, 610 danske, 407 svenske og 101 tyske. Totalt rundt 2 500 flasker. I 2026 nærmer totalen seg 4.700 flasker. Det viser ikke bare at akevitt som brennevinskategori har opplevd en imponerende vekst de siste tiårene, men det forteller også om et betydelig mangfold. Men hva er egentlig akevitt i samlerens forståelse?

– Akevitt er jo ikke noe entydig begrep, sier samleren.

– «Norsk akevitt» har jo en definisjon, men italienernes grappa er også en aqua vita. Selv har jeg konsentrert samlingen om akevitter som ligger innenfor den skandinaviske tradisjonen, altså krydret brennevin produsert på potet- eller kornsprit. I Norge kalles det akevitt eller aquavit, men i Danmark støter du på begreper som eksempelvis snaps, bjesk og dram, og ikke alle er like unike. Brøndum Snaps, for eksempel, er utgangspunktet for mange danske akevitter.
De danske begrepene forekommer jo her hjemme også, forresten. Danskene har forøvrig sin egen sympatiske tradisjon med at du kan kjøpe råvaren, altså spriten, på glass, og tilsetter krydderet selv. Altså hver mann sin akevitt.

– Men for å lande spørsmålet ditt om hva denne samlingen egentlig inneholder: Jeg kjøper alt som utgir seg for å være akevitt. Ikke se bort på whiskyflaskene, det er et annet samlerområde i denne sammenheng.

Begynnelsen
– Når startet du, spør jeg. Det er ikke gjort i en håndvending å bygge opp en slik samling?

– Tja, når begynte jeg egentlig? På 1980-tallet, tror jeg. Men la meg bare skyte inn først at utgangspunktet mitt var som nordmenns flest. Hjemme, når jeg ble gammel nok til å drikke alkohol, altså på 1970-tallet, da drakk vi akevitt til jul. Utover i studietiden begynte jeg å interessere meg for de danske juleakevittene, en interesse som vokste, da den første Gilde Juleaquavit ble lansert i 1988. Det var en milepæl, vil jeg si. Men tilbake til 1980-tallet, den gang var jo utvalget av norske akevitter ganske begrenset. Så hva gjorde jeg da, når jeg hadde alle? Jeg kikket over mot Sverige og Danmark. Men samtidig ble jeg jo også interessert i historien bak merkene. Til å begynne med kjøpte jeg en flaske av hvert merke, men etter hvert supplerte jeg med alle størrelser av alle merker. Da begynte jo samlingen også å legge på seg. Så ble jeg oppmerksom på at etiketter og emballasje over tid jo kunne ha endret seg. Altså intensiverte jeg jakten på de utgavene som ikke lenger var i handelen. Hadde et merke skiftet produsent, ble det interessant å ha begge utgavene. Slik akevitten modnes på fat, slik modnet jeg som samler. Og underveis i dette oppdaget jeg at mange av disse endringene aldri var blitt dokumentert og skrevet ned. Dermed begynte jeg å nøste litt, og kontaktet folk som kunne sitte med informasjon. Og det er alltid noen som vet. Det handler bare om å finne frem til dem.

Brennevinshistorien
– Jeg vil jo oppfordre dagens produsenter til å dokumentere seg selv. Ta bilder av produksjon, lokaler, involverte mennesker og produkter. Ta vare på minst ett eksemplar av alt som produseres. Helt enkle tiltak som gjør det lettere for ettertidens samlere og historikere. For akevitt er også viktig kulturhistorie.

– Men hvor godt kjenner vi egentlig brennevinshistorien?

–Visst er det skrevet bøker, men foreløpig er historien et hekletøy med store huller. Mye informasjon forsvant allerede da Vinmonopolet overtok produsentene og utsalgene i mellomkrigstiden. Mer forsvant etter hvert som brenneriene ble lagt ned, revet eller bygd om til andre formål. Men det finnes fremdeles gamle eierfamilier som sitter med dokumentasjon, slik som reseptbøker, etiketter, fulle og tomme flasker. Og det finnes arkiver, ofte reddet i siste liten.

Christian Benneche
– Så det vil si at vi kanskje kjenner de grove trekkene, men akevittens historie er full av eventyr, myter og unøyaktigheter. Mange akevittmerker er forsvunnet inn bak glemselens slør. Plutselig kan det dukke opp en etikett på en akevitt du aldri har hørt om. Sier
Christian Benneche No. 1 deg noe?
Jeg rister på hodet. Christian Benneche er et ukjent navn.

– Brennevinshandel, sier han.

– Vin- og brennevinshandel som frem til 1916 fikk produsert egne varemerker. Men hvem har brydd seg om å skrive deres historie? Hvor mange vin- og brennevinshandlere fantes det i Oslo, i Bergen eller Trondheim? Og hvor lå de, og hvordan så de ut, hvilket vareutvalg førte de? Hvilke familier drev forretningsvirksomheten og hvilke nasjonale og internasjonale kontakter hadde de? Akevitt er bare én av mange innganger til den nasjonale historien om Norge.

Priser – hvormye er gammel akevitt verdt?
Akevittflasker dukker fra tid til annen opp hos Blomqvist Nettauksjon i Oslo. Det er de som har enerett på omsetning av alkohol i form av auksjoner. Hvor enkelt er det å skaffe seg eldre flasker?
– For det første vil jeg si at akevitt blir ikke bedre selv om den har ligget hundre år på en flaske. Folk kan tro at en gammel flaske er verdt en formue. Det er den ikke. Kommer du over slike akevitter, har du to valg: Enten kan du drikke den og glede deg over den, eller du kan glede en samler ved å selge den. Da blir den en liten puslebit i den store fortellingen. Flasken, etiketten, korken, hvert av disse elementene, har en kildeverdi – men husk at akevitt er industriell produksjon, ofte produsert i store volumer. Det er ikke et Munch-trykk du finner i kjelleren.

Til slutt
Hva skjer med samlernes samlinger? Som vi var inne på innledningsvis, kan de ende opp i det offentliges eie som museumsgjenstander. De kan gå i arv og bygges videre ut, eller de kan selges til glede for andre samlere andre steder.

– Så hva med denne samlingen?

– Museum? Absolutt ikke. En slik samling skal ikke støve ned i magasiner. Akevitt handler om kunnskap, opplevelse, mat- og drikketradisjon, lukt og smak. Det er opplevelse. En slik samling hører hjemme et sted, der du ser produksjonen, kan lukte på krydderne og smake på produktet.

– Jeg synes ellers at det er urimelig at en siderprodusent kan selge produkter fra egen gård, mens en brennevinprodusent ikke kan gjøre det samme. Lovverket som regulerer alkoholpolitikken i Norge, er utdatert og ble til i en annen tid. Jeg stiller ikke spørsmål ved Vinmonopolet, men mener at produsentene bør få et større formidlingsrom. Se ut over landegrensene, er det flatfyll rundt gårder og produksjonsanlegg som selger sitt brennevin i Frankrike og Tyskland? Jeg derfor vil at denne samlingen skal være et aktivum. Den rommer ikke bare flasker, men etter hvert også mye skriftlig dokumentasjon og reklameeffekter, slik som glassene og askebegeret jeg viste dere. «Aqua Vitae» betyr «livets vann». Det betyr levende omgivelser som appellerer til sansene. Den hører hjemme i et opplevelsessenter, ikke et museum.

*-*-*-*-*-*-*

Faktarute:

Å samle

Samlevirksomhet er et fenomen, det er en lidenskap som gjerne starter i ung alder. Er det en hobby? Nei, snarere det motsatte. Mens hobbyen får deg til å slappe av og representerer en avveksling fra hverdagens trivialiteter, går samleren aldri av vakt. Sent på kvelden og tidlig på morgenen kan du se at det lyser i samlerens vindu.

Hva mer kan vi si? Samleren har en jegernatur, det er en som alltid er på sporet av noe. Det kan være en mann eller en kvinne, ung eller gammel, gift eller ugift. Og sjelden er det heller ikke. De fleste familier kan regne en samler i sine rekker. En han eller hun den som i selskapelige sammenkomster ofte fungerer som et kjærkomment samtaleemne, det engelskmennene om oppsiktsvekkende gjenstander gjerne kaller en «conversation piece». Noe håndfast å prate om, ofte i mangel av noe annet felles. Både samleren og samlingen har derfor en viktig sosial funksjon.

Om samling i utgangspunktet ofte er et enkeltmannsforetak, finner samleren likevel alltid frem til andre samlere, og sammen danner de flokker med eget stammespråk og koder. I storsamfunnet kunne en lett kalle dette for et nettverk, men dette begrepet er for egennyttig til at det dekker de dedikerte samlerne. Deler du ikke lidenskapen, er du heller ikke en del av dette fellesskapet. Lidenskap, gjerne også kjærlighet, er derfor viktige begreper om du skal forstå en samlers natur. Å samle kan minne litt om det psykologen Sissel Gran i kjærlighetslivet kaller «å være hekta på noen». Men heller ikke dette er et fullt ut dekkende begrep. Samleren har som regel et godt og fortrolig forhold til samlingen sin. Uroen handler om det som ennå ikke er funnet og innlemmet, men som gjemmer seg ett eller annet sted der ute.

Skal vi oppsummere, kan vi fastslå at samling handler om glede, om noe som er større enn hverdagen, om en kunnskap som gir livet en mening og som av og til kan få et religiøst skjær. For, for å vende tilbake museumsverdenen, hvor mange katedraler er ikke finansiert og bygget av velstående samlere? Trenger du et reisetips, vil jeg forslå et besøk til fredelige The Cloisters øverst på Manhattan i Washington Heights, New York. Det er samlet og reist av filantropiske rikinger i mellomkrigstiden.

Til slutt:
De fleste samlere er ordensmennesker. Ikke alltid innlysende for utenforstående, men de har sine systemer og oversikter. Av og til handler det om sirlige protokoller eller kartotekkort, men i dag ser du oftere Excel-ark med søkbare kolonner.

Denne artikkelen, som nå er oppdatert og litt justert, ble først publisert i AquaVIT 4/2020, men den er like aktuell i dag. Vi kan også røpe at «samleren» i intervjuet er mannen med Norges største akevittsamling, Per-Arne Skogstad.

For arbeidet med å ta vare på nasjonalskatten og dokumentere akevitthistorien, samt spre kunnskap om eldre og nyere akevitter, fikk Per-Arne Skogstad Eske Bille-prisen for 2026.

Vignettfoto: Finn Nerbråten (lånt fra Akevittsamlere på Facebook). Noen samler på akevitt i skala 1:87.