Vikingene gikk til angrep under kampropet «Alu, alu, laukar » – «Øl, øl, løk», trolig med henvisning til ølets berusende egenskaper og forbindelsen det skapte til gudeverdenen - og løkens helsebringende egenskaper. I tillegg til å være et viktig næringsmiddel, hadde også drikken en fremtredende rolle innen religion og i offisielle sammenhenger.

Vikingene kjente jo ikke til den lille sukkersoppen som har for vane å produsere alkohol, så for dem var det naturlig at den rusgivende drikken som oppstod på ganske så mystisk vis, måtte være en gave fra gudene. Skikken med å klinke glassene mot hverandre når vi skåler, stammer også fra vikingene.

Ølhornene skulle klinkes så hardt at det skvatt litt øl over fra det ene kruset til det andre. Dersom en mann viste deg denne tilliten, kunne du være sikker på at ølet ikke var forgiftet.

I Norge med sine fjorder, fjell og daler, fungerte drikkelagene også som ting, der tvistemål og problemer kunne bli løst over ølbollen som gikk rundt bordet. Den enkelte deltaker brakte selv med øl til felles drikke, og vokslys.

I Gulatingsloven hadde man allerede påbudet om at hver gård skulle brygge sterkt øl til jul. Det skulle drikkes jol, og feires at sola snudde. Minst tre naboer skulle samles og bringe en påbudt mengde øl til fellesskapet, og julenatten skulle gardsfolkene drikke sammen til ære for Frøya og Odin, og for godt år og fred.

Mengden av malt skulle tilsvare minst den samlede vekten av husbond og husfrue på gården. Var de kraftige av vekst, kunne nok jula vare helt til påske.

Den som ikke møtte til drikkelag fikk bøter, mens den som i tre år på rad unnlot å brygge øl i henhold til loven, ble forvist fra landet. Kirken fikk halvparten av hans gods, og kongen resten. Det sies at det er slik Island ble befolket. Den eneste måte å unngå landsforvisning på, var å gå til nattverd og bekjenne sin kristne tro!