Gilde Juleaquavit 2022

Gilde Juleaquavit så dagens lys i 1988, noe som betyr at årets utgave er nummer 35 i rekken. I 1988 var det kun en håndfull akevitter i Vinmonopolets hyller og stort sett ingen brydde seg om akevitt. Destillatør Halvor Heuch i Vinmonopolets produksjonsavdeling ville det annerledes. Juleakevitten ble lansert – som en «kraftpakke» med mye krydder og med hele 42,5 volumprosent alkohol. Ingen ante hvor mye som ville bli solgt, så det ble tappet rikelig med flasker.

På den tiden var slike produkter sesongavhengig, så da nyttårsrakettene hadde landet, ble usolgt juleakevitt returnert til anlegget på Hasle i Oslo. Godt brennevin kastes som kjent ikke, og flaskene ble åpnet og innholdet helt tilbake på fat. Det ble starten på juleakevitt á la Solera – det vil si at den første akevitten dannet grunnlaget for alle som skulle komme etter. Årets utgave inneholder derfor en liten andel av årgang 1988, 1989 og så videre.

Versjon 2022
Årets utgave har noe mer fatfylde enn fjorårets utgave. Solera-prinsippet sikrer den velkjente smaksopplevelsen fra år til år, og årets akevitt passer fortsatt perfekt til tradisjonelle norske juleretter – og spesielt til ribbe.

Lukt: Rik aroma med innslag av vanilje, karamell og tørket frukt fra fatmodning. Avrundet krydderpreg med innslag av karve, anis, koriander, søt sitrus og florale noter.
Smak: Fyldig og avrundet smak med innslag av vanilje, brente mandler og tørket frukt fra fatmodning. Avrundet krydderpreg med innslag karve, anis, koriander, søt sitrus og florale noter.

Historien om juleakevitten
Varenummer 5 i Vinmonopolets lister landet med et smell i polhyllene før jul i 1988. På den tiden var det i underkant av ti norske akevitter i hyllene, og nykommeren vakte oppsikt – ikke bare fordi det var en nyhet, men dette var også noe av det mer kraftige akevittelskerne hadde fått servert. Ja, for det var akevittelskere på den tiden også – selv om de som ville vise «klasse» gjerne holdt seg til importert vare som konjakk og whisky. Dette var initiert av Vinmonopolet som delte varene i vin, edelt og uedelt brennevin – der akevitten kom i klassen uedelt.

Kjemikeren
Med i historien er en næringsmiddelkjemiker som søkte nytt arbeid i 1986. Etter å ha studert gamle resepter, maserasjon, krydderdestillasjon og fatmodning i et par år, var han slett ikke enig i definisjonene. Tiden var inne for å eksperimentere, eller «det ble gitt åpning for å legge inn en juleakevitt, siden det var ganske mange år siden siste nylansering fra Vinmonopolets siden på akevittfronten», som destillatøren diplomatisk uttrykte det.

Destillatør Halvor Heuch hadde stått relativt fritt i utformingen av den nye akevitten, og uten å skjele all verdens til gamle og velprøvde resepter, men over det hele svevde Christopher Blix Hammers ånd. Den norske akevittens far som regjerte på Melbostad gård på Hadeland fra midten av 1700-tallet prediket kvalitet og så mye av norsk råstoff som mulig.

Valget falt på hovedkrydderne karve, stjerneanis, anisfrø, fennikel, fiolrot og frø av kvann, og det hele ble satt sammen i et egnet forhold og destillert. Blandingen ble så lagt på relativt nye sherryfat som ble kjøpt inn i anledning den nye akevitten. Mange av de andre fatene i «stallen» var gamle og bortimot uten karakter av det de opprinnelig hadde blitt brukt til, nemlig sherry.

Etter fire måneder var tiden kommet for tapping av den til nå kraftigste akevitten i sortimentet, både smaksmessig og i alkoholstyrke – hele 42,5 volumprosent. Det ble produsert 100.000 liter av akevitten – en anselig mengde i 1988 når det totale akevittsalget på den tiden lå mellom 600.000 og 700.000 liter.

Flasker i retur
Som en kan vente seg, ble ikke alle flaskene med juleakevitt solgt, og på den tiden ble «juleprodukter» returnert til produksjonslokalene på Hasle i Oslo i januar. Heuch bestemte seg for å ta vare på returpartiet og bruke det som base for Gilde Juleaquavit 1989, noe som ble starten på en tradisjon som nå har vart i 35 år.

I våre dager er innholdet i flaskene med Gilde Juleaquavit «tredelt»; en del er basert på alle de tidligere juleakevittene, en del er modnet i to år og en del er modnet i ett år – en produksjonsmetode som likner på den spanske Solera-metoden som brukes i sherry-produksjon.

Har blitt snillere
Fra en alkoholstyrke på 42,5 vol% i 1988, gikk en ned til 42 vol% året etter. I 1992 var en nede på dagens 40 vol%, noe som ikke gikk upåaktet hen. Det fortelles at avholdsfolket fulgte med på akevittproduksjonen, og at noen regnet seg fram til at en etter hvert ville få en alkoholfri akevitt (!). Den historien stemmer helt sikkert…

Mens årgang 1988 var en smaksbombe av dimensjoner, har juleakevitten med årene blitt «snillere» – selv om den fortsatt passer til tradisjons- og julemat. Den første med utpreget «avec-preg» kom i 2003, og noen mener at dette er en av de beste som er laget. Som kjent kan hukommelsen spille oss et puss, og de færreste har mulighet for faglig sammenlikning med andre årganger når det lir utpå nyåret og flasken er tom…

Fram til og med 2016 hadde juleakevittflaskene tradisjonell papiretikett. I 2017 bestemte Arcus (nå Anora) seg for å bruke silketrykk på flaskene. Metoden er langt dyrere enn tradisjonelle papiretiketter, men helhetsinntrykket er atskillig bedre, og med forskjellige julemotiver på flasken – og motivene endres fra år til år – kan flasken være med som en del av «dekketøyet» når julens festbord skal dekkes.
Det siste tiåret har Gilde Juleaquavit fått følge av mange andre norske juleakevitter. Men uten å fornærme noen, kan en vel fortsatt si at Gilde Juleaquavit troner på toppen med edle dråper som ble laget for en mannsalder siden.